wordify
bokmålsordboka
tulle
SUBSTANTIV
småjente
tulle
VERB
I dialekter ‘virvle rundt’, beslektet med tvinne
rulle, svøpe, vikle
Tulle tråden på snella
Tulle seg inn i et teppe
Handle dumt eller planløst; rote omkring, surre
Jeg har bare gått og tullet på jobben i dag
Tulle seg bort i noe ulovlig
Tulle bort nøklene (forlegge eller miste)
Tulle bort penger (bruke penger på tull)
Ta feil, si noe dumt
Nei, nå tuller jeg visst
Ikke mene alvor, tøyse
Ikke hør på henne – hun bare tuller
Tulle med jentene
tullebukk
SUBSTANTIV
Av bukk
Tåpelig eller vrøvlet person
tullekopp
SUBSTANTIV
Av kopp
tullebukk
nynorskordboka
tulle
SUBSTANTIV
tull, karde
tulle
SUBSTANTIV
Av tulle
tullhøne
Lita (rund) jente
tulle
VERB
Truleg samanheng med islandsk þyrla ‘kvervle’ og med tville
kvervle; svinge seg rundt (i dans til dømes)
Røre (noko) rundt
Tulle grauten
vinde, vikle, sveipe
Tulle tråden på snella
Tulle kring ungen
Tulle papir om varene
balle, pakke; fløkje
Tulle saman kleda
Trådane har tulla seg saman
Liggje (som) ihoptulla
karde
Falle (over ende)
Tulle i koll
virre, rote, vase, surre, fomle; handle dumt eller planlaust
Tulle seg borti noko muffens
Enn at vi tulla oss hit da!
Tulle bort nøklane, formuen, tida
Eg har gått berre og tulla på jobben i dag
Tulle seg bort
Gå seg vill (til dømes i skogen)
Ta feil; seie gale
Nei, no tullar eg visst
Tulle i gongetabellen
Vere uklar i hovudet; røre, fantasere
Liggje og tulle i ørska
Ikkje meine alvor; tøyse, fjase, skjemte
Eg tullar berre
Tulle med jentene
Syngje utan tekst; nynne, lulle, tralle
tullbukk, tullebukk
SUBSTANTIV
Person (mann) som er fæl til å tulle (særleg 7 eller 10); tosk; galning; tøysekopp