wordify
bokmålsordboka
rang
SUBSTANTIV
Fransk egentlig ‘rekke, plass’
verdighet
Gjestene ble plassert etter rang
Militær grad
Majors rang
plass, stilling
Ha rang blant de fremste
En opplevelse av rang (stor opplevelse)
En folketaler av rang (fremragende)
fortrinnsrett
Damene har rangen
førsteplass
Gjøre en rangen stridig
Være ens konkurrent til førsteplassen, kunne måle seg med noen
rang
ADJEKTIV
Norrønt (v)rangr
vrang
rangel
SUBSTANTIV
Av rangle
Turing, svir
Gå på rangel
rangel
SUBSTANTIV
Av rangle
Lang, mager person, rekel; magert dyr
beingrind, bengrind; jamfør beinrangel
nynorskordboka
rang
SUBSTANTIV
Fransk eigenleg ‘rekkje, plass’
(offisiell) plass i rekkjefølgje, til dømes blant embetsmenn; militær grad
Rang av ambassadør, oberst
vyrdnad; stand og stilling; plass
Plassering etter rang
Ha rang mellom dei fremste
førerett
Damene har rangen
Ein stor talar
Ein talar av (første) rang
vrang, rang
ADJEKTIV
Norr. (v)rangr
Med innsida ut; vrengd
Eine sokken er vrang
Strikke rett og vrangt, to rette og to vrange (masker)
Som ikkje er den rette; feil, galen; urettvis, falsk
Ta vrang frakk i garderoben
Felle vrange dommar
Ei vrang underskrift
Sjå skilnaden på rett og vrangt
Adv:
Svelgje vrangt
vanskeleg, ugrei, innfløkt
Kvistete og vrang ved
Vrangt å lære
Han stod så vrangt til (ulagleg)
Om person, dyr, lynne: tverr, sta, einvis, stri, strid; påståeleg, sjølvsikker, skråsikker
Gjere seg, slå seg vrang
Om mekanisk hjelperåd: som ikkje vil verke
Motoren slo seg vrang
rangauga
SUBSTANTIV
I fleirtal: det kvite i auga
Kaste rangauga bort på nokon (vri auga)
Adverb:
Gløse rangauga
Skjegle; sjå skeivt (til nokon)
rangbord
SUBSTANTIV
Strikka bord av rette og range masker