wordify
bokmålsordboka
hell
SUBSTANTIV
Norrønt heill ‘varsel, lykke’; beslektet med hel
lykke, flaks, tur
Ha hellet med seg
Må hell og lykke følge deg!
I spill, spekulasjon:
Prøve seg på noe uten hell
Han har med hell forsøkt seg i politikken (med godt resultat)
Sitte i hell
lykketreff
Hell i uhell (lyspunkt ved noe ubehagelig)
Det var et hell at jeg traff deg nå
Til alt hell
Heldigvis
hell
SUBSTANTIV
Jamfør norrønt hallr ‘skrå, hellende’
Det å skråne, helle
Stå på hell
Være på hell
Gå mot slutten
Skrånende flate, skråning
Bakkehell
Kuene gikk borte i hellet
helle
SUBSTANTIV
Norrønt hella, av hallr ‘stein’
Flat skive av naturstein eller kunstig materiale
Dørhelle
Legge heller foran inngangen
Støpte heller
Skiferhelle
Jernskive, takke
Bakstehelle
Flat liten steingrunne i sjø eller vatn
hellebard
SUBSTANTIV
Av middelhøytysk helmbarte, av helm ‘skaft’ og barte ‘øks’
Om eldre forhold: langskaftet stikk- og hoggvåpen (som var fotfolkets hovedvåpen på 1300- og 1400-tallet)
nynorskordboka
hell
SUBSTANTIV
Frå dansk, jamfør norrønt heill ‘varsel, lykke’; samanheng med heil
medgang, lukke, lykke, heppe, flaks
Må hell og lykke følgje deg!
Ha hellet med seg
Han prøvde seg med hell i forretningslivet
Prøve seg på noko utan hell
Det var eit hell at ho ikkje vart med i ulykkesbilen
Eit hell i uhellet (eit lyspunkt i noko uheldig el. leitt)
Til alt hell
Heldigvis
helle
SUBSTANTIV
Norrønt hella av hallr ‘stein’
Flat, tynn stein; steinskive
Dørhelle
Skiferhelle
Leggje heller framfor døra
Jernplate til å steikje på; takke
Bakstehelle
Fast lag eller flate (til dømes av hard jord, is); underlag
Aurhelle
Ishelle
òg: hard svull eller tròte
Den øvre harde flata i ein svull
Flatt berg ved sjøen; òg: flat berggrunne i sjøen
hellebard
SUBSTANTIV
Av mellomhøgtysk helmbarte av helm ‘skaft’ og barte ‘øks’
Kombinert hogg- og stikkvåpen med langt skaft, mykje nytta som fotfolkvåpen på 1300-, 1400- og 1500-talet
helleberg
SUBSTANTIV
Av helle
(berg av) steinslag som lèt seg kløyve i skiver; skifer