wordify
bokmålsordboka
heppe
SUBSTANTIV
Av heppe
hell, lykke
heppe
VERB
Av norrønt happ nøytrum ‘hell, lykke’
Hende seg, treffe til
heppen
ADJEKTIV
Norrønt heppinn
Heldig, som har lykken med seg
nynorskordboka
heppe
SUBSTANTIV
Av heppe
medgang, hell, lykke
Det var ei heppe at eg trefte deg
heppe
VERB
Av norrønt happ n ‘hell, lykke’
Slumpe til, hende, råke
Det kan heppe og det kan gleppe (det kan lykkast, men det kan òg slå feil)
Heppe etter
Slå til, gå som venta
heppeleg
ADJEKTIV
Med hell; heldig, lagleg
Dei fekk ei heppeleg heimferd
Det kan vere heppeleg å gjere det slik
Det bar så heppeleg til
Brukt som adverb: til all lykke
Heppeleg kom han fram til folk
heppen
DETERMATIV
Norrønt heppinn
Som har slumpelykke med seg; heldig
Han var så heppen at han fann att kniven