wordify
bokmålsordboka
helle
SUBSTANTIV
Norrønt hella, av hallr ‘stein’
Flat skive av naturstein eller kunstig materiale
Dørhelle
Legge heller foran inngangen
Støpte heller
Skiferhelle
Jernskive, takke
Bakstehelle
Flat liten steingrunne i sjø eller vatn
helle
VERB
Norrønt hella, av hallr ‘skrå, hellende’
skråne
Terrenget heller mot sjøen
lute
Veggen heller utover
I overført betydning:
Er tilbøyelig til å mene
Jeg heller til den oppfatning at...
Gå mot slutten
Dagen, sommeren heller
bøye, lene
Helle på, med hodet (også: være et hengehode, leser)
Helle seg bakover
slå, tømme
Helle i seg flere flasker øl
Helle ut innholdet på flaska
Helle bensin på tanken
I overført betydning:
Kastet ut
Bli helt ut
hellebard
SUBSTANTIV
Av middelhøytysk helmbarte, av helm ‘skaft’ og barte ‘øks’
Om eldre forhold: langskaftet stikk- og hoggvåpen (som var fotfolkets hovedvåpen på 1300- og 1400-tallet)
hellebarn
SUBSTANTIV
Hellefisk under seks kilo
nynorskordboka
helle
SUBSTANTIV
Norrønt hella av hallr ‘stein’
Flat, tynn stein; steinskive
Dørhelle
Skiferhelle
Leggje heller framfor døra
Jernplate til å steikje på; takke
Bakstehelle
Fast lag eller flate (til dømes av hard jord, is); underlag
Aurhelle
Ishelle
òg: hard svull eller tròte
Den øvre harde flata i ein svull
Flatt berg ved sjøen; òg: flat berggrunne i sjøen
helle
VERB
Norrønt hella; av hall
La renne, slå, tømme
Helle vatn over blomane
Helle bensin på tanken
Helle ut innhaldet
Helle i seg store mengder øl
hellebard
SUBSTANTIV
Av mellomhøgtysk helmbarte av helm ‘skaft’ og barte ‘øks’
Kombinert hogg- og stikkvåpen med langt skaft, mykje nytta som fotfolkvåpen på 1300-, 1400- og 1500-talet
helleberg
SUBSTANTIV
Av helle
(berg av) steinslag som lèt seg kløyve i skiver; skifer