wordify
bokmålsordboka
skyld
SUBSTANTIV
Norr. skuld, skyld
avgift, skatt
Landskyld, jordskyld
gjeld
Sitte i skyld til oppover ørene
synd, feil
Bekjenne sin skyld
Forlat oss vår skyld (Matt 6,12)
Ansvar for skade, feil, uhell
Gi en skylden for noe
Legge skylden på andre
Det var jeg som fikk skylden for uhellet
Være uten skyld i det som skjedde
Ta på seg skylden for noe
For ens skyld (av omsorg for, interesse for en)
For sikkerhets skyld (av hensyn til sikkerheten ; se sikkerhet)
For skams skyld
For å unngå skam
For en gangs skyld
For en enkelt gang
skyldt, skyld
ADJEKTIV
Norrønt skyldr, egentlig ‘som en skylder å forsørge’
beslektet
De var nær skyldt eller skyld(e)
skyldfolk
SUBSTANTIV
Av skyldt
slekt, slektninger
skyldbrev
SUBSTANTIV
gjeldsbrev
nynorskordboka
skyld
SUBSTANTIV
Norrønt skyld; av skuld
Avgift, skatt eller yting, særleg på fast eigedom
Landskyld
Matrikkelskyld
skuld, skyld
SUBSTANTIV
Norrønt skuld; skule; skule og skule
Ansvar for feil, skade, uhell og liknande
Gje ein skulda for noko
Leggje skulda for det som hende, på ein annan
Det var deira skuld
forteneste, fortenest
Det er di skuld at det går så bra
feil, misgjerd, synd
Matt 6,12
Forlat oss vår skuld
Noko som ein er skuldig ein annan; gjeld
Skuld og gjeld
Setje seg i skuld
Stå i skuld
I uttrykk med preposisjon: omsyn
For mi skuld (av omsyn til meg)
For kjennskap(s) skuld
For moro skuld
For den skuld (for det, i så måte)
skyld
ADJEKTIV
Norrønt skyldr, eigenleg ‘som ein skyldar å forsyte’; av skuld
Som høyrer til same ætta, som er i slekt
Nærskyld
Ho er skyld brudgomen
Dei er skylde
Vere skyld med, til nokon
Som det er ein samanheng mellom
Våt og «væte» er skylde ord
skuldbrev, skyldbrev
SUBSTANTIV
gjeldsbrev