wordify
bokmålsordboka
røkt
SUBSTANTIV
Norrønt rǿkt
pass, stell
Trenge røkt og pleie
røkter
SUBSTANTIV
Av røkte
En som passer og steller dyr
Fjøsrøkter, reverøkter
røykteppe, røkteppe
SUBSTANTIV
Tett røykdekke
røkte
VERB
passe, stelle
Røkte hestene
Røkte gården sin
Røkte sine plikter
nynorskordboka
røkt
SUBSTANTIV
Norrønt rǿkt; av røkje
pass, stell, tilsyn, omsut
Birøkt
Helserøkt
Skogrøkt
Språkrøkt
Tannrøkt
røktar
SUBSTANTIV
Person som røktar noko, til dømes dyr
Fjøsrøktar (fjøskar, sveiser)
røkte
VERB
Norrønt rǿkta
Ha tilsyn med, ha omsut for, passe, stelle
Røkte dyra, garden
Røkte pliktene sine
røkje
VERB
Norrønt rǿkja ‘bry seg om’
Stelle med, ha omsut for, røkte; særleg refleksivt:
Kyrne røkte seg sjølv (greidde seg sjølv, var om seg etter føde)
granske, leite, ransake
Røkje etter
Granske (etter), undersøkje, prøve å få greie på