bokmålsordboka
yte
SUBSTANTIV
Av ut
Ytterflate, overflate
Den ytre (og dårligere) delen av veden i stammen hos visse treslag
yte
VERB
Norrønt ýta ‘skyve fram eller ut’, av ut
Han ytte sitt beste under konkurransen
Gi, bidra med
Yte hjelp
Yte noen rettferdighet
yteevne
SUBSTANTIV
Evne til å prestere noe
ytelse
SUBSTANTIV
nynorskordboka
yte
SUBSTANTIV
Av ut
Ytre side eller overflate med nærmaste lag innanfor; særleg: ytre (og ringare) delen av veden i stamma hos somme treslag; geite
Jordyte
Vassyte
Feittet flaut opp til yta
På yta gjekk livet som det pla
yte
VERB
Norrønt ýta ‘skuve, setje ut’; av ut
Yte på seg
Han ytte seg fram med to stavar
Han ytte meg mest i koll
Han vart ytt av krakken
Avhende, late frå seg, gje til nokon annan; selje
Yte frå seg garden
Har ein noko å yte, er det mest ingen ting å få for det
Refleksivt:
Han måtte yte seg med dyra etter han vart kleinhelsa
I uttrykk:
Yte seg med
Kvitte seg med
Ytt som bytt
Hipp som happ
bruke; nytte ut
Vi yter stokken betre når vi skjer han slik
Yte sitt beste i konkurransen
Han hadde ytt godt arbeid i laget
Motoren yter 70 hk
Han hadde ikkje eitt ord å yte (han hadde ingen ting å seie)
Gje, gje tilskot til, svare, greie
Yte nokon rettferd, ære
Yte lån, tilskot
Yte hjelp
Yte skatt
yteevne
SUBSTANTIV
Evne til å yte, prestere noko
yte seg med
Kvitte seg med; Sjå: yte