wordify
bokmålsordboka
kule
SUBSTANTIV
Fra lavtysk; egentlig samme opprinnelse som kule
Grop i jorda til å lagre rotvekster i
Haug av lagrede rotvekster på friland
Bare i sammensetninger: grop, hule
Hjertekule, røverkule
kule
SUBSTANTIV
Norrønt kúla ‘kul, hevelse’
Rund utvekst på tre
gjeng, flokk
Hele kula
ri, kast
Vindkule
En hard kule
Omgang i spill
En kule poker
kule
SUBSTANTIV
Tysk Kugel
Legeme, gjenstand der hvert punkt på overflaten har (tilnærmet) samme avstand fra midtpunktet i legemet eller gjenstanden
Lærkule (fotball)
Jordkula
Biljardkule, klinkekule
I idrett:
Støte kule
kulestøt
Bli norsk mester i kule
prosjektil
Geværkule, kanonkule
Kulene pep rundt ørene
kule
VERB
Beslektet med kald og kuling
Blåse friskt
nynorskordboka
kule
SUBSTANTIV
Frå lågtysk; opphavleg same opphav som kule
Søkk i jorda til å lagre rotvekstar i; hole, grop
Dunge, haug av rotvekstar på friland
kule
SUBSTANTIV
Norrønt kúla
Rund utvekst på tre
Lita skål (hola ut av ei kule
lag, flokk
Heile kula (alle)
rykk, ri, kast
Fyllekule
Slåstarkule
Vindkule
Omgang kortspel
Kortkule
varp, storfangst
Ei heil kule
kule
SUBSTANTIV
Tysk Kugel
Geometrisk lekam der kvart punkt på overflata har same avstanden til midtpunktet i lekamen
Stor eller liten, hol eller massiv lekam som liknar ei kule
Biljardkule
Geværkule
Lêrkule
prosjektil
Bli råka av ei kule
I idrett:
Jamfør kulestøyt
Støyte kule
kule
VERB
Samanheng med kald
Blåse friskt, særleg om kald vind