bokmålsordboka
rykk
SUBSTANTIV
Av rykke
Kraftig napp
I rykk og napp
Ujevnt, med avbrudd
Stå rykken
Greie påkjenningen
Brå bevegelse
Det gav et rykk i henne
Stanse med et rykk (brått)
Få et rykk med arbeidslyst
øvelse i vektløfting; jamfør støt
Ta 140 kg i rykk
rykker
SUBSTANTIV
Fra tysk
Kreditor som krever det han eller hun har til gode
rykkerbrev
SUBSTANTIV
rykke
VERB
Norrønt rykkja
Trekke fort, nappe
Rykke opp med rota
Rykke i båndet
Rykke til
Fare sammen
Rykke en for
Avkreve en (noe)
dra
Rykke fram, nærmere
Sykebilen rykket ut
Rykke opp
Avansere
Rykke ut med
Utlevere, fortelle
I buntmakerfaget: skjære skinn opp i lange, smale striper og sy dem sammen slik at hver stripe går i hele plaggets lengde; særlig som adjektiv i perfektum partisipp:
En rykket skinnkåpe
nynorskordboka
rykk
SUBSTANTIV
Av rykke
Det å rykke, brå rørsle, kraftig napp
Det gjekk i rykk og napp (rykkevis)
Det gav ein rykk i henne
Stanse med ein rykk (brått)
Stå rykken
Greie påkjenninga
Få ein rykk med arbeidslyst
øving i vektlyfting
rykkjar
SUBSTANTIV
Frå tysk
Kreditor som krev det han har til gode; innkrevjar
rykkjar
SUBSTANTIV
Av rykke
Drivande arbeidskar
Ein slags pilk
rykking
SUBSTANTIV
Det å rykke
Framrykking
Nedrykking
Utrykking
Brå rørsle (i andletet), trekning
Ha nervøse rykkingar