wordify
bokmålsordboka
druser
SUBSTANTIV
Fra arabisk
Person som hører til et religionssamfunn med islamsk opprinnelse som særlig holder til i Libanon, Syria og Israel
En av lederne for de libanesiske druserne
druse
SUBSTANTIV
Av tysk drüse ‘kjertel’
Hulrom eller flate i en bergart, som er dekket av krystallisere mineral
krystall i cellesaft hos mange planter
druse
VERB
Kaste eller sparke hardt og målrettet i en bestemt retning; dryle
Druse ballen i mål
Druse snøballen i veggen
Slå eller sparke hardt; støte; dryle
Druse ned fienden
Druse til ballen
Falle tungt; dumpe, deise
Druse i bakken
Storme fram; ruse, styrte; peise på
Politiet var på vei, så jeg druste av gårde
Hun druste gjennom spillelista
nynorskordboka
druse
SUBSTANTIV
Av tysk drüse ‘kjertel’
Holrom eller flate i ei bergart, som er dekt av krystallisere mineral
krystall i cellesaft hos mange planter
druse
SUBSTANTIV
Sjå druse
Livleg og drivande kvinne
Svær og tung skapning (av hokjønn)
druse
VERB
Kaste eller sparke hardt og målretta; dryle
Han druste ballen opp i vinkelen
Druse til broren sin
Slå eller sparke hardt; støyte; dryle
Druse til ballen
Falle tungt; dumpe, deise
Druse i bakken
I neste augeblink druste det mektige dyret ned i sjøen igjen
Storme fram; ruse, styrte; peise på
Vi druser i veg
Bandet druste til med ein god gammal slager
drysje, drysse drjose
Det druste halm ned på henne
Glitteret druste ned på papiret