wordify
bokmålsordboka
druse
SUBSTANTIV
Av tysk drüse ‘kjertel’
Hulrom eller flate i en bergart, som er dekket av krystallisere mineral
krystall i cellesaft hos mange planter
druse
VERB
Kaste eller sparke hardt og målrettet i en bestemt retning; dryle
Druse ballen i mål
Druse snøballen i veggen
Slå eller sparke hardt; støte; dryle
Druse ned fienden
Druse til ballen
Falle tungt; dumpe, deise
Druse i bakken
Storme fram; ruse, styrte; peise på
Politiet var på vei, så jeg druste av gårde
Hun druste gjennom spillelista
druser
SUBSTANTIV
Fra arabisk
Person som hører til et religionssamfunn med islamsk opprinnelse som særlig holder til i Libanon, Syria og Israel
En av lederne for de libanesiske druserne
nynorskordboka
druse
SUBSTANTIV
Av tysk drüse ‘kjertel’
Holrom eller flate i ei bergart, som er dekt av krystallisere mineral
krystall i cellesaft hos mange planter
druse
SUBSTANTIV
Sjå druse
Livleg og drivande kvinne
Svær og tung skapning (av hokjønn)
druse
VERB
Kaste eller sparke hardt og målretta; dryle
Han druste ballen opp i vinkelen
Druse til broren sin
Slå eller sparke hardt; støyte; dryle
Druse til ballen
Falle tungt; dumpe, deise
Druse i bakken
I neste augeblink druste det mektige dyret ned i sjøen igjen
Storme fram; ruse, styrte; peise på
Vi druser i veg
Bandet druste til med ein god gammal slager
drysje, drysse drjose
Det druste halm ned på henne
Glitteret druste ned på papiret
drusen
ADJEKTIV
raus