wordify
bokmålsordboka
bråk
SUBSTANTIV
Av lavtysk brake
Redskap til å bråke lin eller hamp med
bråk
SUBSTANTIV
Av bråke
ståk, oppstyr; leven
Høre bråket fra gata
Hold opp med det bråket!
Han var beruset og laget bråk
vanske, trøbbel
Det er ikke noe å lage bråk for
Gjør du det, får du bråk
Det blir bråk om det nye direktivet
Gå til ordforklaring for "bråk"
bråkast
SUBSTANTIV
Av brå-
Plutselig bevegelse
Med et bråkast på hodet snudde hun seg til oss
Brå vending
Gjøre et bråkast i fortellingen
Gå til ordforklaring for "bråkast"
bråkebøtte
SUBSTANTIV
Bråkete person; urokråke
Gå til ordforklaring for "bråkebøtte"
nynorskordboka
bråk
SUBSTANTIV
Av lågtysk brake
Reiskap til å bråke hamp eller lin med; brote
bråk
SUBSTANTIV
Av bråke
Støy, ståk; leven
Høyre bråket frå flya
Det er bråk i klasserommet
Ein full mann laga bråk
vanske, trøbbel
Det er ingenting å lage slikt bråk for
No blir det bråk om jordbruksoppgjeret
bråkast
SUBSTANTIV
Av brå- og kast
Hastig rørsle
Ho gjorde eit bråkast med hovudet
Brå vending
Vere i ein posisjon som ikkje innbyr til radikale bråkast
bråkmakar
SUBSTANTIV
Jamfør -makar
Bråkete person
Hald fred, din bråkmakar!
Person som steller til bråk
Bli oppfatta som ein bråkmakar på landsmøtet