bokmålsordboka
øre
SUBSTANTIV
Norrønt eyra
Den ytre synlige delen av høreorganet hos mennesker og dyr, øremusling
Ha store, utstående ører
Ha ringer i ørene
En skal høre mye før ørene faller av! (brukt for å uttrykke sterk forundring eller ergrelse)
I gjeld til opp over ørene
Med svært stor gjeld
Sitte med lange ører
Lytte nysgjerrig
Spisse ørene
Høre godt etter
Holde i ørene
Passe strengt på (at en annen oppfører seg riktig)
Ikke være tørr bak ørene
(egentlig om nyfødte spedbarn, som er fuktige bak ørene) være for liten, for ung, for umoden
Fellesbetegnelse på den ikke-synlige delen av høreorganet
Vaske seg i ørene
Ha voks i ørene
Få dotter i ørene
Gå inn det ene øret og ut av det andre
Blir glemt like fort som en hører det
Tute ørene fulle med
Stadig ta opp igjen eller mase (på noen) (om noe)
øre (1, 2) brukt særlig med tanke på opptak og formidling av hørselsinntrykk
En svak lyd nådde ørene
Høre dårlig på det høyre øret
Låne en øre (lytte til en)
Ikke tro sine egne ører
Tale for døve ører
Slikt lyder rart for et norsk øre
Ikke ørens lyd å få
Mye støy
Det var ikke ørens lyd å få i pausen på konserten
Ikke ville høre på det øret
Avvise noe som en annen nevner
Med et halvt øre
(lytte) uten å høre skikkelig etter
Ha øre for
Ense etter, bry seg om (noe); ha sans for
Ha skarpe ører
Ha god hørsel
Komme en for øre
å få høre, få greie på (noe)
Være lutter øre
Lytte velvillig
Vende det døve øret til
Ikke ville høre
sans; jamfør musikkøre, språkøre
Ha øre for musikk, for god språkføring
Utstående ørelignende del av noe; jamfør eseløre
ørene på en gryte
øre
SUBSTANTIV
Norrønt eyrir, flertall aurar, fra latin aureus ‘gullmynt’, av aurum ‘gull’
Skandinavisk mynt(enhet), = 1/100 krone
Det er ikke verdt to, fem øre (ingenting)
Ikke en eller et øre (ingenting)
En krone og femti øre
På øret
(stemme) nøyaktig
Om eldre forhold: nordisk vekt- og myntenhet, om lag 25 g, verdt 1/8 mark
Om eldre forhold, i landskyldregningen: jordegodsenhet som gav 1 bismerpund smør (eller tilsvarende verdi i andre vareslag) i årlig leie
øre
SUBSTANTIV
Se øre
I sammensetninger: mynt, pengestykke med en viss påstemplet verdi
En toøre, en femøre, mange tiøre, to femtiøre
øre
VERB
Norrønt ǿra ‘gjøre ør, gal’; av ør
Snakke forvirret, fantasere
nynorskordboka
øyra, øyre
SUBSTANTIV
Norrønt eyra n
Ytre, synlege delen av kvart av dei to høyreorgana hos menneske og virveldyr; øyremusling
Ha store, utståande øyre
Ha ringar i øyra
Gjere tjukke øyre (låst ikkje høyre)
Brukt for å uttrykkje sterk undring eller forarging, i uttrykk:
Ein skal høyre mykje før øyra dett av
I særs høg grad
(til) opp over (el. under) øyra
Sitje i skuld (til) opp over (el. under) øyra
Halde i øyra
Passe strengt på (at ein annan oppfører seg rett)
Ikkje tørr bak øyra
(eigl om nyfødd barn som er fuktig bak øyra) for liten, for ung, for umogen
Spisse øyra
(òg med andre verb) høyre godt etter
Sitje med lange øyre
Høyre nysgjerrig etter (det som blir sagt)
Samnamn på den ikkje synlege delen av høyreorganet med øyregangen, mellomøyret og det indre øyret (med høyrenerven)
Vaske seg i øyra
Ha voks i øyra
Få dottar i øyra
Det susar i øyra
Gå inn av det eine øyret og ut av det andre
Bli gløymd like snart som ein høyrer det
Tute øyra fulle med
Stadig ta opp att eller mase på (nokon) (med noko)
øyre (II,1 og 2) brukt særleg med tanke på at det tek opp og formidlar høyrselsinntrykk
Ein svak lyd nådde øyra
Leggje øyret til og lytte
Halde seg for øyra (dekkje øyra for å sleppe å høyre)
Høyre dårleg på høgre øyret
Ha gode øyre
Han har ikkje øyre på den sida (han læst ikkje høyre noko)
I mange faste uttrykk med tyding: evne, vilje til å høyre eller leggje merke til
Velvilje, interesse for noko som blir sagt
Ha øyra med seg
Utan å høyre skikkeleg etter, utan konsentrasjon
Høyre, lytte med eit halvt øyre
Ha øyre for
Anse etter, bry seg om noko
Ha øyret til
Få (nokon) til å lytte og anse på det som blir sagt
Ikkje vilje høyre på det øyret
Avvise noko som ein annan nemner
Sans (for musikk, tonar)
Ha godt øyre
Ha øyre for
Ha sans for
Utståande, øyreliknande del av noko
øyra på ei gryte
øyre
SUBSTANTIV
Same opphav som øre
gods, eigedom; særleg i samansetningar:
Lausøyre
Skattøyre
øyre
VERB
Av aur; jamfør øyr
Om vatn: grave ut eller skole opp grunnen; leggje opp dungar med sand og grus; lage øyrar
Elva er så fæl til å øyre
Dekkje med sand eller grus; fylle med aur, sand
øyre att
Vatnet er heilt attøyrt
øyreblad
SUBSTANTIV
I botanikk: kvart av to blad som veks fram frå bladfoten på kvar side av stengelen