wordify
bokmålsordboka
øy
SUBSTANTIV
Norr. ey
Større el mindre landområde som er omgitt av vann på alle kanter
øyer, holmer og skjær
ødelegging, øydelegging
SUBSTANTIV
Det å skade eller utslette; ødeleggelse
ødegard, ødegård, øydegard
SUBSTANTIV
Forlatt gårdsbruk
ødemark, øydemark
SUBSTANTIV
Av øde og øyde
Ubygd og folketomt område, villmark
nynorskordboka
øy
SUBSTANTIV
Norrønt ey; av å
Landområde (vanleg større enn holme, skjer og mindre enn kontinent) som har vatn rundt seg på alle sider
Eng, engslette, låglende langs elv
øybu, øybuar
SUBSTANTIV
Sjå -bu og -buar
Person som bur på eller er frå ei øy
øydar
SUBSTANTIV
Av øyde
Person som øyder eller sløser
Etter avlaren kjem øydaren (òg: person som øydelegg; øydeleggjar)
øyr
SUBSTANTIV
Norrønt eyrr; av aur
Sandslette eller sandtange som går ut i vatnet, særleg ved elveos; oppskola banke med sand eller grus i vatn; ofte i stadnamn, til dømes Lærdalsøyri