wordify
bokmålsordboka
skjønn
SUBSTANTIV
Norrønt skyn
omdømme, forstand
Overlate noe til ens skjønn
Bruke skjønn
Etter mitt skjønn er dette fine greier
Ikke ha skjønn på forretninger
(oppnevnt komité som foretar) bedømmelse, vurdering, takst
Få noe avgjort ved skjønn
Holde offentlig skjønn
skjønn
ADJEKTIV
Lavtysk schone
pen, vakker
Skjønne farger, former
En skjønn melodi
Et skjønt dikt
I skjønn forening
Alt var i den skjønneste orden (helt i orden)
De skjønne kunster
Kunstarter som har det skjønne som mål, i motsetning til de funksjonsbestemte
Forjettende, lovende
En skjønn drøm
herlig
En skjønn vin
skjønner
SUBSTANTIV
Person som forstår seg godt på noe, kjenner
Kunstskjønner, vinskjønner
skjønnhet
SUBSTANTIV
Det å være skjønn, det skjønne
Hennes skjønnhet er blendende
Få en død i skjønnhet
Vakker person, særlig dame
En mørkhåret skjønnhet
nynorskordboka
skjøn, skjønn
SUBSTANTIV
Norrønt skyn
dømekraft; forstand, omdøme, omdømme; vurdering
Etter mitt skjøn er dette bra greier
Ha skjøn på (forstå)
Det å prøve eit omstridd forhold i rettslege former
Rettsforretning der ein tek opp og avgjer eit skjøn (2)
Halde offentleg skjøn
Få noko avgjort ved skjøn
Kollektivt: medlemer av ein domstol eller ei nemnd som avgjer eit skjøn (3)
skjønn
ADJEKTIV
Lågtysk schone
vakker
skjønar, skjønnar
SUBSTANTIV
Person som har skjøn på, som kjenner godt til noko
Matskjønar
Vinskjønar
skjønarmine, skjønnarmine
SUBSTANTIV
mine, andletsdrag som syner at ein (trur at ein) har greie på noko