wordify
bokmålsordboka
vakker
ADJEKTIV
Fra lavtysk, samme opprinnelse som norrønt vakr; se vak; i betydning 4 fra fransk eller tysk
Tiltalende; svært pen, skjønn
Bråvakker
Være ung og vakker
En vakker kvinne
Et vakkert landskap
Vakre dikt
Om værlag: fin, med klarvær og sol
Været var vakkert
elskverdig, tiltalende; god, pen
En vakker handling
Det var vakkert gjort
Si noen vakre ord
Som adverb:
Be så vakkert
velvillig
Uttale seg vakkert om noe
Det låter vakkert
Varsomt
Fare vakkert
En vakker dag
En eller annen gang, før eller siden
Vel og vakkert
Velberget, i god behold
vakkermannen
SUBSTANTIV
Vårherre
nynorskordboka
vakker
ADJEKTIV
Frå lågtysk, same opphav som norrønt vakr, i tyding 4 etter fransk, eller tysk; sjå vak
fager, fin, ven; tiltalande
Vere ung og vakker
Eit vakkert landskap
Vakre dikt
Vakkert vêr (klarvêr med solskin)
god, pen, elskverdig, tiltalande
Ei vakker handling
Det var vakkert gjort
Seie nokre vakre ord
Be så vakkert
velvillig
Uttale seg vakkert om noko
Fare varsamt
Fare vakkert
Stor, verd å nemne
Ei vakker samling av tjuvegods
I uttrykk
Ein vakker dag (eingong, før el. sidan)
I uttrykk
Godt el. vel og vakkert (velberga, i orden)
vakkerbarn
SUBSTANTIV
Snilt barn
vakkerdom
SUBSTANTIV
Det å vere vakker, venleik
vakkerhand
SUBSTANTIV
I bunden form eintal: høgre handa
Takke med vakkerhanda