bokmålsordboka
skikke
VERB
Fra lavtysk ‘ordne, innrette’
Skikke seg vel
Det skikket seg så heldig
Skikke et bud, et brev
skikkelse
SUBSTANTIV
Jamfør lavtysk schickenisse, egentlig ‘ordning’
Ytre form, skapning
Bygningen framstod i ny skikkelse etter brannen
En stor skikkelse
I en engels skikkelse
En framtredende skikkelse i norsk musikkliv
skikket, skikka
ADJEKTIV
Være godt skikket til en oppgave
skikkelig
ADJEKTIV
Fra lavtysk
De er skikkelige folk
Som adverb:
Oppføre seg skikkelig
Av god kvalitet, god, ordentlig
Ha skikkelige klær
Få seg et skikkelig måltid
Få skikkelig betaling
Som adverb: virkelig, kraftig
Bli skikkelig forbannet
nynorskordboka
skikke
VERB
Frå lågtysk ‘lage til, ordne’
Fare åt, føre, te seg
Skikke seg vel
Skikke eit bod, brev
skikkelse
SUBSTANTIV
Jamfør lågtysk schickenisse, eigenleg ‘ordning’
Ytre form, skapning
skikkeleg
ADJEKTIV
Frå lågtysk
Som det skal vere; god eller stor nok
Ein skikkeleg gard
Det er skikkeleg skinn, ikkje etterlikning
Skikkelege folk
Adverb:
Fare skikkeleg åt