bokmålsordboka
rugge
SUBSTANTIV
Tykkfallen kvinne
rugge
VERB
Norrønt rugga
Båten rugget
Sitte og rugge i stolen
Rugge en stein
Gå med voggende gange
Han rugget oppover bakken
I presens partisipp:
Komme ruggende
ruggestol
SUBSTANTIV
nynorskordboka
rugge
SUBSTANTIV
Tjukk kvinne
rugge
VERB
Norrønt rugga
Båten rugga
Sitje og rugge i stolen
Rugge eit barn i søvn
Rikke, lee (på)
Rugge ein stein
Gå med voggande gang
Kome ruggande
ruggel
SUBSTANTIV
Det å rugle; ustøe, vakling
ruggestol
SUBSTANTIV
Av rugge