wordify
bokmålsordboka
ringe
SUBSTANTIV
Norrønt hringja
Stort trekar
Melkeringe
ringe
VERB
Norrønt hringja
kime, klinge
Ringe med kirkeklokkene
Ringe på døra
Det ringer inn etter friminuttet
Telefonen ringer
Ringe en opp
Ringe til Bergen
Ringe en nyhet inn til avisen
Det ringer for ørene
Ringe for siste runde (i baneløp: varsle om at det er bare én runde igjen til mål; i overført betydning: nærme seg slutten (på noe))
ringe
VERB
Av ring
Sette ring på
Ringe en okse
kringsette, omringe
Ringe inn noe(n)
Danne ring
Katten ringet seg (sammen)
Håret hennes ringet seg
ringe
ADJEKTIV
Fra lavtysk
liten, ubetydelig
En ringe gave
Ingen ringere enn (selve(ste))
fattig, fattigslig
Vokse opp i ringe kår
nynorskordboka
ringe, ringje
SUBSTANTIV
Norrønt hringja; av ring
Lågt trekar til å setje mjølk i (til surning), kolle
Mjølkeringe
Mjølkespann
ringe, ringje
VERB
Norrønt hringja
Få ei klokke eller liknande til å ljode; varsle med ei klokke; kime, klinge
Ringe med kyrkjeklokkene
Ringe inn ei høgtid
Ringe på døra
Det ringer ut etter skuletimen
Telefonen ringer
telefonere
Ringe ein opp
Ringe til Bergen
Ringe etter drosje
Det ringer for øyra
Ringe for siste runde (idr: varsle om at det berre er éin runde att; overf: nærme seg slutten (på noko))
ringeapparat, ringjeapparat
SUBSTANTIV
ringeknapp, ringjeknapp
SUBSTANTIV