wordify
bokmålsordboka
klok
ADJEKTIV
Norrønt klókr, fra lavtysk
forstandig, klartenkt
Handle klokt
En klok avgjørelse
Av skade blir en klok
Hesten er et klokt dyr
En klok person
lærd, kunnskapsrik
Klok kone
Kvinne som praktiserer folkemedisin
Være like klok
Forstå like lite som før (etter et svar, forklaring eller lignende)
Bli klok på
Forstå, få innsikt i
normal, vettug
Han kan ikke være riktig klok
klokkebånd, klokkeband
SUBSTANTIV
urkjede
kloking
SUBSTANTIV
Klok person
klokke
SUBSTANTIV
Norrønt klokka, fra middelalderlatin, trolig opphavlig keltisk lydord
Dyp metallskål som henger med bunnen i været (med fritthengende kolv inni), og som brukes til å ringe med
Støpe klokker
Kirkeklokke, matklokke, skipsklokke
ringeapparat
Dørklokke
Kuppelformet beholder
Dykkerklokke, osteklokke
Klokkeformet blomst
Blåklokke, snøklokke
ur
Vite hva klokken er slagen (vite hvordan det forholder seg med noe som er nevnt eller underforstått)
Kunne klokka
Klokka slo to
Bytte klokker
Vekkerklokke
tidspunkt
Skru klokka tilbake
Passe klokka
Klokka er ti
Hvor mange, hvor mye er klokka?
Gå som en klokke
Fungere jevnt og sikkert
Klokken er slagen
Det er over, forbi med noe
nynorskordboka
klok
ADJEKTIV
Norrønt klókr, frå lågtysk
Som kan skjøne noko; forstandig, fornuftig, tenksam, omtenkt, vettig
Ein klok person
Kloke auge
Klok framferd
vettig, vettug
Ikkje vere retteleg klok
lærd, vis; røynd
Svaret gjorde meg ikkje klok
Bli klok på (få innsikt i, skjøne (seg på))
Vere like klok
Skjøne like lite som før (etter eit svar, forklaring e l)
Klok kone
Kvinne som praktiserer folkemedisin; kvakksalvar
kloking
SUBSTANTIV
Klok person
klokkar
SUBSTANTIV
Norrønt klokkari, frå lågtysk etter, mellomalderlatin
Kyrkjeleg tenestemann som hjelper presten med prestedrakta, lys og utstyr, og som leier salmesongen
klossmajor
Du er ein klokkar!
klokkarbøn, klokkarbønn
SUBSTANTIV
Fram til 1977: inngangs- (og utgangs)bøn som klokkaren les i høgmessa