wordify
bokmålsordboka
ur
SUBSTANTIV
Fra lavtysk, samme opprinnelse som latin og, gresk hora ‘tid, time’; beslektet med år
Apparat eller mekanisme som viser tiden
ur
SUBSTANTIV
Norrønt urð
Haug, skråning av større og mindre steiner (fra isbreer eller senere forvitring og ras)
Steinur
uradel
SUBSTANTIV
Adel med adelskap fra svært gammel tid som hadde plikt til krigstjeneste i motsetning til den senere oppståtte brevadelen
urandioksid
SUBSTANTIV
Brunt, selvantennelig stoff som blir brukt som brenselsmateriale i atomreaktorer
nynorskordboka
ur
SUBSTANTIV
Lys flekk i skylaget nær sola (mellom anna brukt som grunnlag for å spå vêret)
ur
SUBSTANTIV
Norrønt úr n ‘yr’
Regnsky
sno; kald trekk; luftdrag
ur, urd
SUBSTANTIV
Norrønt urð
(skrått) lende dekt med (store) steinar (frå isbrear eller seinare forvitring og ras)
Steinur
Hamne i ura
ur
SUBSTANTIV
Frå lågtysk, same opphav som gresk og latin hora; samanheng med år
Apparat eller mekanisme som viser tid på døgnet, av skiftande prinsipp, form og bruk
Uret i tårnet
Forretning for ur og optikk