wordify
bokmålsordboka
jeg
SUBSTANTIV
Substantivering av jeg
Ens egen person; ens egentlige karakter eller personlighet; selv; ego
Bare være opptatt av sitt eget jeg
Jeget og omverdenen
Finne sitt sanne jeg
Mitt andre jeg
Den skjulte eller ukjente siden av personligheten
Avsløre sitt andre jeg
Mitt bedre jeg
Den moralske delen av personligheten
Det gode i en person
Appellere til hans bedre jeg
Forteller i 1. person entall i en litterær tekst
Det lyriske jeget
jeg
Sideform til norrønt ek, av eldre urnordisk eka
Jamfør min; 1. person entall
Arme meg!
Trøste og bære meg!
Du er meg en luring
Du er større enn jeg eller meg
Det er bare jeg eller meg
Jeg tar med meg boka mi
jeger
SUBSTANTIV
Fra lavtysk; jamfør jage
Person som driver jakt
Han er ivrig jeger og fisker
Som etterledd i ord som:
storviltjeger
Dyr som jager andre dyr; rovdyr
Jerven er en slu og var jeger
Brukt som etterledd i sammensetninger: person som vil oppnå eller få tak i noe
I ord som:
autografjeger, skjørtejeger
Infanterist eller kavalerist med spesiell opplæring i skyting, rekognosering og lignende
jegerhest
SUBSTANTIV
Hest som brukes av jeger
nynorskordboka
jeger
SUBSTANTIV
Frå lågtysk; jamfør jage
Person som driv jakt
Han er ivrig jeger og fiskar
Som etterledd i ord som:
pelsjeger
Dyr som jagar eit anna dyr; rovdyr
Leoparden er ein listig jeger
Brukt som etterledd i samansetningar: person som vil oppnå eller få tak i noko
I ord som:
lykkejeger, lukkejeger, skjørtejeger
Infanterist med særskild opplæring i skyting, rekognosering, vakthald og liknande
jegerfolk
SUBSTANTIV
Folk som lever av jakt
jegerhest
SUBSTANTIV
Hest nytta av ridande jeger
jegerkorps
SUBSTANTIV
korps av jeger