wordify
bokmålsordboka
hug
SUBSTANTIV
Norrønt hugr
sinn, tanke
Være tung i hugen
Legge all sin hug i å tjene Gud
Komme i hug
Huske på, tenke på
lyst
Ha hug på noe
Hugen hans stod til bøkene
hogg, hugg
SUBSTANTIV
Norrønt hǫgg
Det å hogge (1 og 2) en enkelt gang
Ormen lå klar til hogg
Sverdhogg, øksehogg
Kløyve kubben med ett hogg
Være på hogget
(fra svensk) være konsentrert og energisk, være på offensiven
Stå laglig til for hogg
(fra Fóstbrǿðrasaga) også: stå beleilig til for angrep, kritikk
pryl, slag
Få hogg
Gi en hogg
Hakk, sår etter hogg
Hogget sluttet å blø
hogger, hugger
SUBSTANTIV
Person som hogger, særlig tømmer
Det er mangel på hoggere i vinter
I sammensetninger:
Bildehogger, steinhogger, tømmerhogger, vedhogger
hoggeri, huggeri
SUBSTANTIV
Virksomhet der en driver med opphogging, opphoggeri
I sammensetninger munnh-
nynorskordboka
hug
SUBSTANTIV
Norr. hugr
sinn, tanke
Vere lett i hugen
Mora vende hugen hans
Leike i hugen
Vere i tankane
Kome i hug
Hugse, minnast; tenkje på
Lyst, trå, dragnad (mot noko)
Ha hug på noko
Hugen hans stod til sjøen
Han fekk hug til å reise ut
Hard i hugen
Djerv, hardhjarta
Førebod, varsel om at eit menneske er i kjømda
Eg høyrde hugen hans
hug
ADJEKTIV
huga
Eg er ikkje hug på dette
hugbod
SUBSTANTIV
(føre)aning; førevarsel
hugbrot, hugbrott
SUBSTANTIV
mismot, frustrasjon