wordify
bokmålsordboka
sinn
SUBSTANTIV
Fra lavtysk
(menneskets indre som sete for) tanker og følelser
Guttens sinn var fylt av røverhistorier
Få ro i sinnet
Være lett, tung til sinns (i godt, dårlig humør)
De har ikke noe godt i sinne
Være syk på sinnet (sinnssyk)
Ha i sinne
Ha til hensikt
Legge seg noe på sinne
Innprente seg, huske på
I sinn og skinn
Både åndelig og fysisk; helt igjennom
I sitt stille sinn
I sine tanker som en holder for seg selv
sinnelag, gemytt, natur
Ha et heftig, følsomt sinn
sinnatagg
SUBSTANTIV
Person eller dyr, særlig av hannkjønn, som har lett for å bli sint
Være en ordentlig sinnatagg
sinnbilde
SUBSTANTIV
Etter tysk av sinn
Symbolsk figur, symbol
Være et sinnbilde på noe
sinne
SUBSTANTIV
Det å være sint
I fullt sinne
Rasende
nynorskordboka
sinn
SUBSTANTIV
Frå lågtysk
(det indre i mennesket som stad for) tankar og kjensler; hug
Få ro i sinnet
Vere lett, tung til sinns (i godt, dårleg humør)
Vere sjuk på sinnet (vere sinnssjuk)
I sinn og skinn
Både åndeleg og fysisk; heilt igjennom
hug, gemytt, natur, lynne, lynde
Ha eit kjenslevart sinn
sinn
SUBSTANTIV
Norrønt sinn
gong; stund, tid
Sinn sundag (førre sundagen)
Eitt sinn
éin gong, på ei viss tid
Her i sinn
Nyss, for kort tid sidan
sinnatagg, sinnatagge
SUBSTANTIV
Av tagg
Person eller dyr, særleg av hankjønn, som har lett for å bli sinna
Vere ein retteleg sinnatagg