wordify
bokmålsordboka
hende
SUBSTANTIV
Gammel dativ av hånd
hende
SUBSTANTIV
Av hende
hendelse, slumpetreff
hende
VERB
Norrønt henda; beslektet med hånd , opprinnelig ‘berøre med hånden’
Finne sted, gå for seg; foregå, inntreffe, skje
Fortell hva som hendte
Slikt hender ikke så sjelden
Da må det hende et under
Det hender at slikt skjer
Det kan hende du har rett
Skje tilfeldig eller uventet; ramme
Slikt kan hende den beste
Jeg håper det ikke har hendt dem noe
hende
ADJEKTIV
sjelden
En hende gang kunne det forekomme
nynorskordboka
hende
SUBSTANTIV
Av hende
Noko som hender; hending; sjeldsynt tilfelle
Eit stort hende
hende
VERB
Norrønt henda; samanheng med hand , opphavleg ‘røre med handa’
Gå føre seg; skje
Det hender ofte
Kva var det som hende?
Det kan hende han kjem
Skje tilfeldig eller uventa; råke
Slikt kan hende alle
Det hende meg noko rart
hende
ADJEKTIV
einskild, sjeldan
Ein hende gong
hende
ADVERB
Gammal dativ av hand
I uttrykk
I hende (sjå hand)