wordify
bokmålsordboka
fører
SUBSTANTIV
Av føre
Person som leder noe; leder, styrer
Som etterledd i ord som:
forretningsfører, hærfører, ordfører
Person som styrer et kjøretøy; kjører
Fører av motorkjøretøy
førerhund
SUBSTANTIV
Hund som er opplært til å lede blinde og svaksynte
førerhus
SUBSTANTIV
Rom for føreren på lastebil, tog eller lignende
førerkort
SUBSTANTIV
Skriftlig tillatelse av offentlig myndighet til å føre motorkjøretøy
Ta førerkort
Få inndratt førerkortet
Ha førerkort for klasse B
nynorskordboka
førerang, forrang
SUBSTANTIV
Rang framom andre; prioritet
Ha førerang framfor nokon
Gje dette arbeidet førerang
førerett, forrett
SUBSTANTIV
Av for- og rett
Matrett servert føre hovudretten
Ete suppe til førerett
førerett, forrett
SUBSTANTIV
Frå ty.; av for- og rett
Prioritet over andre; særrett, førsterett, fyrsterett
Ha føreretten til ei stilling
Lovfesta førerett
førerom, forrom
SUBSTANTIV
Norr. fyrirrúm; av for-
Fremste lasterom i eit skip
Rom føre eit anna rom; forstove; hall
Skiljevegg mellom førerom og hovudrom