wordify
bokmålsordboka
dyktig
ADJEKTIV
Fra lavtysk; beslektet med duge
dugende; flink
En dyktig idrettsutøver
Være dyktig og arbeidsvillig
Brukt som adverb
Manøveren var dyktig gjennomført
I stand til, før
Som etterledd i ord som:
arbeidsdyktig, levedyktig, sjødyktig
Brukt som adverb: veldig, svær
Bli dyktig sliten
dyktighet
SUBSTANTIV
Det å være dyktig; dugleik
Faglig dyktighet
De har ikke den dyktigheten som kreves
dyktiggjøre
VERB
Lære opp; kvalifisere
Dyktiggjøre ungdom for arbeidslivet
Hun dyktiggjorde seg i førstehjelp
nynorskordboka
dugeleg, dugleg
ADJEKTIV
dyktig, dugande; skikka
Ein dugeleg handverkar
rikeleg, svær, stor
Ein dugeleg porsjon
Eit dugeleg smell
Dugeleg med mat
Brukt som adverb
Dugeleg kaldt
Ete dugeleg
dugeleggjere, dugleggjere
VERB
Refleksivt:
Dugeleggjere seg
Gjere seg skikka til eit arbeid eller liknande; kvalifisere seg
dugeleggjere seg
Gjere seg skikka til eit arbeid eller liknande; kvalifisere seg; Sjå: dugeleggjere