wordify
bokmålsordboka
flink
ADJEKTIV
Fra lavtysk , opprinnelig ‘strålende’
dyktig, dugelig, god
En flink arbeidskar
En kan ikke være like flink i alt
Hun er flink til å snakke for seg
Han er flink med hendene sine
flinkhet
SUBSTANTIV
Det å være flink
Fantasiløs flinkhet
Musikk handler ikke om flinkhet, men om følelser og egenart
flinking
SUBSTANTIV
Flink person
flink med hendene
Hendig, netthendt; Se: hånd
nynorskordboka
flink
ADJEKTIV
Frå lågtysk , opphavleg ‘strålande’
dugande, dyktig, god
Ein flink leiar
Vere flink i matematikk
Han er flink til å sy
flinkert
SUBSTANTIV
Jamfør -ert
flinking
flinking
SUBSTANTIV
Flink person
flinkleik
SUBSTANTIV
Det å vere flink
Akademisk flinkleik
Det var nok meir flaks enn flinkleik som gjorde at det gjekk bra