wordify
bokmålsordboka
dyktig
ADJEKTIV
Fra lavtysk; beslektet med duge
dugende; flink
En dyktig idrettsutøver
Være dyktig og arbeidsvillig
Brukt som adverb
Manøveren var dyktig gjennomført
I stand til, før
Som etterledd i ord som:
arbeidsdyktig, levedyktig, sjødyktig
Brukt som adverb: veldig, svær
Bli dyktig sliten
dyktighet
SUBSTANTIV
Det å være dyktig dugleik
Faglig dyktighet
De har ikke den dyktigheten som kreves
dyktiggjøre
VERB
Lære opp; kvalifisere
Dyktiggjøre ungdom for arbeidslivet
Hun dyktiggjorde seg i førstehjelp
nynorskordboka
dyktig
ADJEKTIV
Frå lågtysk; samanheng med duge
dugande; flink
Ein dyktig musikar
Ha ein dyktig stab
Brukt som adverb
Framsyninga var dyktig gjennomført
I stand til, før
Som etterledd i ord som:
arbeidsdyktig, levedyktig, sjødyktig
Brukt som adverb: veldig, svær
Bli dyktig lei av alt maset
dyktigheit
SUBSTANTIV
Det å vere dyktig dugleik
Fagleg dyktigheit
Med litt flaks og dyktigheit kunne dei ha vunne kampen
dyktiggjere
VERB
Lære opp; kvalifisere
Jobbe for å dyktiggjere nye leiarar
Ho dyktiggjorde seg i førstehjelp