wordify
bokmålsordboka
dugelig
ADJEKTIV
dyktig; skikket
En dugelig arbeidskar
Han er lite dugelig til tungarbeid
rikelig, stor
En dugelig niste
Brukt som adverb
Det kom dugelig med regn
nynorskordboka
dugeleg, dugleg
ADJEKTIV
dyktig, dugande; skikka
Ein dugeleg handverkar
rikeleg, svær, stor
Ein dugeleg porsjon
Eit dugeleg smell
Dugeleg med mat
Brukt som adverb
Dugeleg kaldt
Ete dugeleg
dugeleggjere, dugleggjere
VERB
Refleksivt:
Dugeleggjere seg
Gjere seg skikka til eit arbeid eller liknande; kvalifisere seg
dugeleggjere seg
Gjere seg skikka til eit arbeid eller liknande; kvalifisere seg; Sjå: dugeleggjere