bokmålsordboka
SUBSTANTIV
Fra lavtysk , av bewillen; se bevilge
Tillatelse fra offentlig myndighet til å drive en viss virksomhet; løyve, konsesjon
Søke bevilling
Ha bevilling til å skjenke øl og vin
Advokaten ble fratatt sin bevilling
SUBSTANTIV
Person som har bevilling
SUBSTANTIV
Offentlig myndighet som gir bevilling
nynorskordboka
bevilling
SUBSTANTIV
Gjennom bokmål, frå lågtysk
løyve frå offentleg styresmakt til å drive ei viss verksemd; konsesjon, lisens
Få bevilling som advokat
Søkje om bevilling til å servere alkohol
bevillingshavar
SUBSTANTIV
Person som har bevilling til å drive ei viss verksemd
bevillingsutferdar
SUBSTANTIV
Offentleg styresmakt som gjev bevilling