bokmålsordboka
ADJEKTIV
Fra lavtysk opprinnelig ‘som kan skjelne’
Hun var stille og beskjeden
Være beskjeden i sine krav
Et beskjedent ønske
Et beskjedent krav
Brukt som adverb:
De levde svært beskjedent
En beskjeden framgang
En beskjeden inntekt
Et beskjedent utbytte
Et beskjedent overskudd
SUBSTANTIV
Kledelig beskjedenhet
Falsk beskjedenhet
I all beskjedenhet
I all enkelhet; uten å skryte
I all beskjedenhet må det sies at dette ble bra
SUBSTANTIV
Av lavtysk bescheit, av bescheden ‘skjelne’,
Få beskjed om noe
Gi beskjed om noe
Ta imot (en) beskjed til noen
Legge igjen (en) beskjed til noen
Vente på nærmere beskjed
Nå vil jeg ha beskjed!
Spør henne, for hun vet beskjed
Gi grei beskjed
Si sin mening rett ut
nynorskordboka
beskjeden
ADJEKTIV
Gjennom bokmål, frå lågtysk
Eit beskjedent barn
Eit beskjedent utbyte
beskjedenheit
SUBSTANTIV
atterhald, måtehald, kravløyse; sjenanse
beskjed
SUBSTANTIV
Gjennom bokmål, av lågtysk bescheit, av bescheden ‘skimte’
Gå med beskjed
Sende beskjed
Få beskjed om å møte med ein gong
Gje, seie beskjed
Vite beskjed om noko
God skikk, orden; fynd
Gjere, seie noko med beskjed