wordify
bokmålsordboka
beskjed
SUBSTANTIV
Av lavtysk bescheit, av bescheden ‘skjelne’,
melding, opplysning, underretning
Få beskjed om noe
Gi beskjed om noe
Ta imot (en) beskjed til noen
Legge igjen (en) beskjed til noen
Vente på nærmere beskjed
Nå vil jeg ha beskjed!
kjennskap, greie
Spør henne, for hun vet beskjed
Gi grei beskjed
Si sin mening rett ut
Gå til ordforklaring for "beskjed"
beskjedenhet
SUBSTANTIV
tilbakeholdenhet
Kledelig beskjedenhet
Falsk beskjedenhet
I all beskjedenhet
I all enkelhet; uten å skryte
I all beskjedenhet må det sies at dette ble bra
Gå til ordforklaring for "beskjedenhet"
beskjeden
ADJEKTIV
Fra lavtysk opprinnelig ‘som kan skjelne’
tilbakeholden, fordringsløs
Hun var stille og beskjeden
Være beskjeden i sine krav
Et beskjedent ønske
Et beskjedent krav
Brukt som adverb:
De levde svært beskjedent
ubetydelig, liten
En beskjeden framgang
En beskjeden inntekt
Et beskjedent utbytte
Et beskjedent overskudd
Gå til ordforklaring for "beskjeden"
nynorskordboka
beskjed
SUBSTANTIV
Gjennom bokmål, av lågtysk bescheit, av bescheden ‘skimte’
bod, melding, ordre
Gå med beskjed
Sende beskjed
Få beskjed om å møte med ein gong
Gje, seie beskjed
kjennskap, greie
Vite beskjed om noko
God skikk, orden; fynd
Gjere, seie noko med beskjed
beskjedenheit
SUBSTANTIV
atterhald, måtehald, kravløyse; sjenanse
beskjeden
ADJEKTIV
Gjennom bokmål, frå lågtysk
audmjuk, atterhalden, fordringslaus; sjenert
Eit beskjedent barn
liten, låg
Eit beskjedent utbyte