wordify
bokmålsordboka
alene, aleine
ADVERB
Lavtysk alene, egentlig ‘helt ensom’
For seg selv, enslig
Stå alene i verden
Du er ikke alene om å ha lest filosofi
Du er ikke alene om å mene det
En ulykke kommer sjelden alene
Sitte mutters alene
La meg være alene!
Bli alene
Miste sine nærmeste
bare
Alene tanken på det ...
Jeg gjorde det ene og alene for hans skyld
Ikke av brød alene
Du alene kan hjelpe meg nå
aleneforelder, aleineforelder
SUBSTANTIV
Enslig mor eller far
Gå til ordforklaring for "aleneforelder"
al
SUBSTANTIV
Norrønt aðal, ‘iboende natur’; samme opprinnelse som adel
Kjerneved (av furu), malm; motsatt geite
Gå til ordforklaring for "al"
al
SUBSTANTIV
Av ale
Det å nære, fø (fram, opp), oppdrett; jamfør avl
Sauen er billig i al
Ungdyr som en aler fram, setter på (med tanke på videre øksling)
Ha al etter et dyr (avkom)
Gå til ordforklaring for "al"
nynorskordboka
aleine, åleine
ADVERB
Lågtysk alene, eigenleg ‘heilt einsam’
For seg sjølv; einsleg
Liggje, sitje, vere aleine
Bli aleine
Miste den eller dei nærmaste
Ho vart aleine med tre born
berre
Eine og aleine
aleinefar, åleinefar
SUBSTANTIV
far som er aleineforelder
aleineforelder, åleineforelder
SUBSTANTIV
Forelder som er aleine om å ta seg av barnet, barna
aleineforsyrgjar, aleineforsørgar, aleineforsørgjar, åleineforsyrgjar, åleineforsørgar, åleineforsørgjar
SUBSTANTIV
Person som er aleine om å forsørgje barnet sitt, barna sine; jf aleineforelder