wordify
bokmålsordboka
vett
SUBSTANTIV
Norrønt vit; av vite
fornuft; (praktisk) forstand, skjønn
Bondevett, næringsvett
Ha godt vett
Sunt vett
Snakke som en har vett til (snakke uforstandig)
Ha vett på å passe seg
Bruke vettet
Ingen med vettet i behold ville gjøre noe slikt
Ta til vettet
Er du fra vettet?
Skremme vettet av en
Miste vettet
Miste forstanden
Bli gal
Gå fra vettet
Miste forstanden
Bli gal
vette
SUBSTANTIV
Norrønt vættr
I folketroen: overnaturlig vesen eller ånd som holder til i nærheten av menneskene eller ute i naturen
Landvette, uvette
Gode, vonde vetter
vettefolk
SUBSTANTIV
Underjordisk folk
vettugskap
SUBSTANTIV
Det å være vettug; vettug framferd
nynorskordboka
vit, vett
SUBSTANTIV
Norrønt vit; av vite
tenkjeevne; (praktisk) forstand, skjøn; klokskap, omtanke
Få vit
Ha godt vit
Snakke som ein har vit til (oftast: seie (noko) tankelaust)
Bruke vitet
Ta til vitet
Skremme vitet av nokon
Det leita på vitet
Gå frå vitet
Bli galen
Utor von og vit
Meiningslaust
Som etterledd i til dømes:
bondevit, bondevett, flogvit, flogvett, næringsvit, næringsvett, samvit, samvett, sjøvit, sjøvett
Fullt medvit; til skilnad frå uvit
vett
SUBSTANTIV
Norrønt vættr
Kvinneleg vette, hulder
vette
SUBSTANTIV
Av vett
Overnaturleg skapnad eller ånd som held til nær menneska eller ute i naturen
Godvette
Uvette
Vassvette
vettefolk
SUBSTANTIV
Underjordisk folk