wordify
bokmålsordboka
vankant
SUBSTANTIV
Fra lavtysk; av van-
Rundet (og barket) kant, side på skurlast
vankundighet
SUBSTANTIV
vankunne
SUBSTANTIV
Norrønt vankunni
Mangel på kunnskap; uvitenhet
Gjøre noe i vankunne
vanke
VERB
Trolig fra lavtysk, samme opprinnelse som norrønt vakka ‘reke, drive omkring’
Ferdes, ha sin gang
Vanke mye på kafeer
Vanke i kunstnermiljø
Han har vanket her i huset i årevis
Vanke sammen
Bli, være å få
Det vanker juling
Det vanket brus og boller
nynorskordboka
vank
SUBSTANTIV
Samanheng med van- og vand; jamfør òg skavank
feil, lyte, kroppsskade; mangel
Ha vank i eine hofta
vank
ADJEKTIV
Samanheng med vank
Om personar: skadd, halt
Vere vank i føtene
Både vank og krank
vankant
SUBSTANTIV
Frå lågtysk; av van-
Rundvoren, ikkje reinskoren kant, side (med bork) på skurlast
Skurlast med vankant (1)
Vankant og kvist
vankunne
SUBSTANTIV
Norrønt vankunni; av van- og kunne
Mangel, skort på kunnskap
Gjere noko i vankunne