wordify
bokmålsordboka
ture
SUBSTANTIV
Uvisst opphav
Trerør i tønne til å sette tønnetappen i
Dobbelt tapp til tønne
ture
VERB
Og lavtysk turen, duren ‘vedvare’; av tur; sammenblanding av dansk ‘reise om’
feste, rangle
Drikke og ture
feire
Ture jul
buse, braute, i forbindelsen
Ture fram
Drive hensynsløst på
turvis, turevis
ADVERB
Etter tur, en etter en
ture fram
Drive hensynsløst på; Se: ture
nynorskordboka
ture
SUBSTANTIV
Trerøyr til å setje tappen i på ei tønne
Dobbel tapp på ei tønne
ture
VERB
Dels av I tur og dels av lågtysk turen, duren ‘vare ved’
feire
Ture bryllaup
Ture jul
rangle, svire, feste
Ture og drikke
Ture bort pengane
Ha moro, leike, ståke
buse, braute
Ikkje la dei ture fram slik
ture
VERB
Samanheng med dure
buldre, dure, ramle
Det turar i omnen
turevis, turvis
ADJEKTIV
Som skjer etter tur, skiftevis; som skjer no og da, stundom; tidvis, periodevis; særleg som adverb
Han er turevis her og der
Turevis går det bra med han