wordify
bokmålsordboka
snavl
SUBSTANTIV
Fra lavtysk, nederlandsk; samme opprinnelse som snabel
snute, munn, skravl
Snavla hans gikk i ett kjør
Hold snavla!
snavle
VERB
Snakke på en brummende måte
nynorskordboka
snavl
SUBSTANTIV
Frå lågtysk, nederlandsk; same opphav som snabel
kjeft, munn, snut, snute
Snavla gjekk i eitt sett
Hald snavla! (tei still!)
snavle
VERB
Snakke på ein utydeleg måte; snøvle
slafse