wordify
bokmålsordboka
kjeft
SUBSTANTIV
Norrønt keptr
Munn på dyr eller menneske; trut
Hunden kom mot dem med fråden om kjeften
Ha kjeften full av mat
Få seg en på kjeften
Munn som taleorgan; munn
Stoppe kjeften på noen
Ikke tore åpne kjeften
Ha det i kjeften
Være god til å prate, men ikke til å handle
Holde kjeft
Tie, slutte å snakke
Ikke fortelle
Hold kjeft!
Passe kjeften
Være forsiktig med hva en sier
Være stor i kjeften
Bruke sterke ord
Være skrytete
Skjenn, kjefting
Bruke kjeft
Få kjeft
Fremste del på grave- eller griperedskap; vid åpning; gap
Den svære kjeften på gravemaskinen
Kjeften på en tang
egg på øks
Person
Det var ikke en kjeft å se
kjeftament
SUBSTANTIV
Med spøkefull bruk av romansk-latinsk suffiks
Kjeft snakketøy
Ha et fryktet kjeftament
kjeftause
SUBSTANTIV
kjeftesmelle
kjeftbruk
SUBSTANTIV
Høyrøstet tale; skjenning
Banning og kjeftbruk
nynorskordboka
kjeft
SUBSTANTIV
Norrønt keptr
Munn på dyr eller menneske; trut
Hunden hadde frode om kjeften
Ha kjeften full av mat
Få seg ein på kjeften
Munn som talereiskap; munn
Stoppe kjeften på nokon
Alle som opnar kjeften, har eit ansvar
Ha det i kjeften
Vere god til å prate, men ikkje til å handle
Halde kjeft
Teie, slutte å snakke
Ikkje fortelje
Hald kjeft!
Passe kjeften
Vere forsiktig med kva ein seier
Vere stor i kjeften
Bruke sterke ord
Vere skrytete
Skjenn, kjefting
Bruke kjeft
Få kjeft
Fremste del på grave- eller gripereiskap; vid opning; gap
Kjeften på tonga
Ein gravemaskin med stor kjeft
egg på øks
Person
Det var ikkje ein kjeft å sjå
kjeftament
SUBSTANTIV
Med skjemtande bruk av romansk-latinsk suffiks
Kjeft munntøy
Han klarer ikkje å styre kjeftamentet
kjeftause
SUBSTANTIV
kjeftesmelle
kjeftbruk
SUBSTANTIV
Høgrøysta tale; skjelling; kjekl
Banning og kjeftbruk