wordify
bokmålsordboka
riv
SUBSTANTIV
Det å rive
Et hårfint riv i høydehopp
riv
ADVERB
Av rive
Brukt forsterkende:
Riv ruskende galt
rival
SUBSTANTIV
Gjennom fransk, fra latin
konkurrent, medbeiler
Ingen av rivalene fikk henne
rivalinne
SUBSTANTIV
nynorskordboka
riv
SUBSTANTIV
Norrønt rifr
Valse, bom i vevstol
riv
SUBSTANTIV
Norrønt rif
ribb-bein, ribbein
riv
SUBSTANTIV
Norrønt rif
Det å rive; sliting
Eit riv i høgdehopp
flengje, flenge
Brå verk i kroppen
Riv i magen
riv
ADJEKTIV
Norrønt hrífr ‘raus, flus’
raus, romhendt; grådig, grådug
Han er riv (gjevmild)
Geita er riv i åkeren (grådig, sli etter det som veks i åkeren)