bokmålsordboka
omgang
SUBSTANTIV
Av omgås
Det å omgås, samkvem, forbindelse
Ha omgang med naboene
Uforsiktig omgang med fyrstikker
Utuktig omgang med mindreårige
omgang
SUBSTANTIV
Av omgå
Spille en omgang poker
Presidenten ble valgt i annen omgang
Laget vant første omgang
I første omgang
Også: til å begynne med
I siste omgang
Også: til (sjuende og) sist
Gi noen en omgang juling
tur
Ledervervet gikk på omgang blant medlemmene
Sluttet rekke av noe
Strikke fem omganger på rundpinne
omgangsform
SUBSTANTIV
Måte å omgås mennesker på
omgangskrets
SUBSTANTIV
Folk en har omgang med
nynorskordboka
omgang
SUBSTANTIV
Ha selskap eller venskapleg samband
Ha omgang med grannane
Det å bruke; handsamingsmåte
Uforsiktig omgang med fyrstikker
Seksuelt samkvem
Ha omgang med mindreårige
omgang
SUBSTANTIV
Norrønt umgangr; av omgå
Laget vann første omgangen
Presidenten vart vald i andre omgangen
I siste omgang (til slutt og rest)
I første omgang
Til å byrje med
Gje nokon ein omgang (juling)
La støvlane få ein omgang skokrem
Leiarvervet gjekk på omgang blant medlemene
Strikke fem omgangar på rundpinne
omgangskrins
SUBSTANTIV
Folk ein har omgang med
omgangssjuke, omgangssykje
SUBSTANTIV
Kortvarig sjukdom som snøgt spreier seg frå person til person; farang, epidemi