wordify
bokmålsordboka
menighet
SUBSTANTIV
Dansk menighed, fra lavtysk etter, latin communitas ‘fellesskap’
Samfunn av alle kristne
Bli innlemmet i den kristne menighet
Alle som er til stede under en gudstjeneste; folk som sogner til samme kirke
Hele menigheten reiste seg
Menigheten har fått ny prest
Hvilken menighet tilhører du?
Markus menighet
Lokalt kristent samfunn utenfor statskirken; jamfør sekt
Frikirkemenighet, pinsemenighet
Gruppe (kritikkløse) beundrere eller tilhengere av en person eller en sak
Chaplin har sin menighet her i landet også
menighetsblad
SUBSTANTIV
Blad som utgis av en menighet og som informerer om det som skjer der; i overført betydning: blad for en liten krets spesielt interesserte
Jeg ønsker ikke at Teknisk Ukeblad skal være et menighetsblad
menighetsfakultet
SUBSTANTIV
I forbindelsen
Det teologiske Menighetsfakultet (privat teologisk høgskole der de fleste prestene i Norge blir utdannet)
menighetshus
SUBSTANTIV
Hus som en menighet disponerer til forskjellige aktiviteter
nynorskordboka
forsamling
SUBSTANTIV
Frå l.ty.; av forelda forsamle; jf samle
Vald styresmakt; ting, parlament
Lovgjevande forsamling
Folkevald forsamling
Som etterledd i ord som:
folkeforsamling, grunnlovsforsamling, nasjonalforsamling, riksforsamling
Folk som er samla, særleg til møte; folkehop
Tale til forsamlinga
Forlate forsamlinga
Få forsamlinga med seg
Like seg best i små forsamlingar
Ei livleg forsamling
Ei brokete forsamling
forsamlingshus
SUBSTANTIV
Hus til å ha møte og tilstellingar i
Byggje forsamlingshus
Samle inn pengar til eit forsamlinghus
forsamlingsfridom
SUBSTANTIV
Menneskerett som erklærer retten til å møtast i forsamlingar
Forsamlingsfridom er lovfesta i grunnlova
forsamlingsrett
SUBSTANTIV
Menneskerett som erklærer retten til å kome saman i forsamlingar
Forsamlingsretten er grunnlovsfesta