wordify
bokmålsordboka
kåren
ADJEKTIV
kar
SUBSTANTIV
Norr. karl; jamfør kall
Mann eller eldre unggut; fyr; mannfolk
En røslig kar
En liten kar
Han er en grei kar
Karer og kvinnfolk
Som etterledd i ord som:
arbeidskar, ungkar
Rik, velstående mann; kakse
Som etterledd i ord som:
storkar
Handlekraftig, sterk og dyktig mann
Det var noe til kar
Det er jammen litt av en kar hun har fått
Det koster å være kar
Det er dyrt å flotte seg
Full kar
Godt skikket mann
Han er snart full kar igjen etter å ha vært syk
Være kar for/om/til
Være i stand til
Greie, makte
Han kjempet det han var kar for
Han tok i alt han var kar om
Han ropte det han var kar til
kare
SUBSTANTIV
Av kare
Redskap til å kare med; rake
kåre
SUBSTANTIV
Norrønt kári
Vindpust, krusning på vann
nynorskordboka
kar
SUBSTANTIV
Norr. karl; jf kall
Mann el eldre unggut; fyr; mannfolk
Ein vaksen kar
Ein liten kar
Spørje ein eldre kar
Karar og kvinnfolk
Som etterledd i ord som:
arbeidskar, ungkar
Rik, velståande mann; kakse
Som etterledd i ord som:
storkar
Handlekraftig, sterk og dyktig mann
Dei syntest han var litt av ein kar
Det kostar å vere kar
Det er dyrt å flotte seg
Full kar
fullfør mann
Vere med for full kar
Han var frisk igjen og full kar
Vere kar for/om/til
Vere i stand til
Greie, makte
Han prøvde det han var kar for
Dei padla alt dei var kar om
Han viste at han var kar til å stå i mot
kare, karre
SUBSTANTIV
Samanheng med kjerr
kage
kåre
SUBSTANTIV
Samanheng med kåre
kaure
kåre
SUBSTANTIV
Norrønt kári
Krusing på vatn