wordify
bokmålsordboka
kall
SUBSTANTIV
Norrønt karl ‘mann’
(eldre) mann
En gammel kall
ektemann
Hun hadde med seg kallen sin
kvernkall
kall
SUBSTANTIV
Norrønt kall ‘kalling’
oppfordring
Guds kall
Indre trang, livsoppgave
Føle et kall til å bli lege
Følge kallet
Prests embete eller embetsdistrikt
Søke, få et kall
kallesignal, anrop
Oppkall
kallelse
SUBSTANTIV
Det å kalle(s)
Kallelse til et embete
Indre drift, tilskyndelse
Bli styrt av en indre kallelse
kallenavn
SUBSTANTIV
Om dyr: lokkenavn; om personer: tilnavn
nynorskordboka
kall
SUBSTANTIV
Norrønt karl, kall, opphavleg same opphav som I kar
Eldre mann, gubbe
Sveinkall
Ein gammal kall
ektemann
Kona og kallen
mann, kar
Kallen på garden
Kallane er på fiske
Overnaturleg skapning av hankjønn
Haugkall
Tuftekall
hannfugl, stegg
Andkall
Gammalt (kyllt) tre
ås, aksling
Kvernkall
kall
SUBSTANTIV
Norrønt kall ‘kalling’
oppmoding
Guds kall
Indre tildriv; livsoppgåve
Kunstnarkall
(distrikt for eit) embete
Prestekall
kalldotter
SUBSTANTIV
Av kall
manndotter
kallenamn
SUBSTANTIV
Om dyr: lokkenamn; om folk: tilnamn