wordify
bokmålsordboka
kos
SUBSTANTIV
Fra engelsk; samme opprinnelse som kurs
kos
SUBSTANTIV
Av kose
Lun hygge
Kaffekos, kveldskos
Spøkefullt eller i barnespråk: klem
Få en kos
kos
ADJEKTIV
koselig
En kos tur
Ha det kos
kosakk
SUBSTANTIV
Gjennom russisk fra tyrkisk ‘eventyrer’
Medlem av folkegruppe i det gamle Russland og Polen som levde i militært organiserte samfunn
nynorskordboka
kos
SUBSTANTIV
Av kose
Lun hyggje
Kaffikos
Kos kring leirbålet
Skjemtande eller barnespråk: kjæling
Få ein kos (få ein klem)
kos, kòs, koss
SUBSTANTIV
Norrønt kǫs; samanheng med kase
haug, dunge, hop; avfall etter tømmerhogging; tømmervase i elv
rauk
kos
SUBSTANTIV
Gjennom engelsk, fransk, frå latin cursus ‘veg, retning’
veg, lei
Dra sin kos (fare sin veg)