wordify
bokmålsordboka
kløyve, kløve
VERB
Norrønt kljúfa
Dele i to med øks, kile eller lignende
Steinen kløyvde seg (klovnet)
Kløyve en vedkubbe, en stokk
skille, dele, splitte
Kløyvd infinitiv (se infinitiv)
Folket kløyvde seg i to flokker
Landet var kløyvd av fjorder
kløver
SUBSTANTIV
Fra lavtysk betydning 2 fra tysk, fransk
Flerårig plante av slekten Trifolium i erteblomstfamilien
Spillkort merket med svarte kløverblad
Kløver er trumf
Melde kløver
Spille ut (en) kløver
kløvereng
SUBSTANTIV
Eng der kløver dominerer
kløyver, kløver
SUBSTANTIV
Jamfør hårkløver, hårkløyver; mest i sammensetninger: person eller maskin som kløyver
Vedkløyver
nynorskordboka
kløver
SUBSTANTIV
Lågtysk klever, samanheng med kleime, i tyding 2 frå tysk, fransk av, latin trifolium ‘treblad’
Fleirårig urt; Trifolium; blad av kløver
òg i samansetningar som:
firkløver, kvitkløver, raudkløver
Kortfarge uttrykt med svarte kløverblad; spelkort merkte med svarte kløverblad; jamfør hjarter, ruter og spar
kløverblad
SUBSTANTIV
kløverdame
SUBSTANTIV
Dame i kortfargen kløver; jamfør hjarterdame
kløvereng
SUBSTANTIV
Eng der det mest er kløver