Av senlat. (modus) infinitivus; av lat. infinitus ‘uavgrenset’
I gramm: form av verb som ikke er bøye, og som uttrykker betydningen av verbet uten å angi tid eller modus
‘gripe’ og ‘elske’ er infinitiver
Kløyvd infinitiv
Mønster for infinitivsformer av verb i østnorske dialekter, der infinitivsformene kan ende på -e eller -a avhengig av om ordet er et jamvektsord eller overvektsord
I dialekter med kløyvd infinitiv vil en si ‘å væra’, men ‘å skrive’
infinitivmerke, infinitivsmerke
SUBSTANTIV
I grammatikk: partikkel eller subjunksjon som (på norsk og flere andre språk) i visse tilfeller settes foran en infinitiv og innleder en infinitivkonstruksjon
Infinitivmerket er ‘å’ på norsk
nynorskordboka
infinitiv
SUBSTANTIV
Av seinlat. (modus) infinitivus; av lat. infinitus ‘uavgrensa’
I gramm: form av verbet som ikkje er bøye, og som uttrykkjer tydinga til verbet utan å gje tid eller modus
‘gå’, ‘kome’ og ‘syngje’ er infinitivar
Kløyvd infinitiv
Mønster for infinitivsformer av verb i austnorske dialekter, der infinitivsformene endar på -a eller -e avhengig av om ordet er eit jamvektsord eller eit overvektsord
I dialekter med kløyvd infinitiv vil ein seie ‘å sova’, men ‘å skrive’