wordify
bokmålsordboka
kik
SUBSTANTIV
Fra tysk , opprinnelig ‘kylling’; jamfør hane
Konisk del av vannkran
kikk, kik
SUBSTANTIV
Det å kikke
Ta en kikk på noe
kikador
SUBSTANTIV
Etter navnet Kikidorian, fra boka om Niels Klim av Ludvig Holberg, 1684–1754
Person som fører overoppsyn og snuser etter feil; person som gjør seg viktig; jf overkikador
kikhoste
SUBSTANTIV
Av kike
Akutt, smittsom infeksjonssykdom med harde hosteanfall og kiking
nynorskordboka
kik, kikk
SUBSTANTIV
Det å kike; blikk, titt
Vere på kik etter noko
Ta ein kik på noko
kik
SUBSTANTIV
Frå tysk , opphavleg ‘kylling’; jamfør hane
Konisk del i ei vasskran
kikador
SUBSTANTIV
Etter namnet Kikidorian, frå boka om Niels Klim av Ludvig Holberg, 1684–1754
Person som kikar etter feil; person som gjer seg viktig; jf overkikador
kikar, kikkar
SUBSTANTIV
Av kike
Nysgjerrig person som må finne ut kva som går føre seg
Dyre bustader lokkar fram kikaren i oss
Person som oppnår seksuell tilfredsstilling ved å kike på andre (i intime situasjonar); jamfør voyeurisme
Kikaren stod utanfor soveromsvindauget