wordify
bokmålsordboka
geip
SUBSTANTIV
Av geipe
geipete person
geip
SUBSTANTIV
Det å geipe; sur mine
Sette opp en geip
Dra på geipen
Henge med geipen
Være sur eller skulle til å gråte
geipe
VERB
Norrønt geipa ‘prate, slarve’
Furte, gråte
Gjøre grimaser for å uttrykke hån, forakt, herming
Geipe etter en
Geipe til noe
geipete, geipet
ADJEKTIV
Som liker å geipe; flåsete
nynorskordboka
geip
SUBSTANTIV
Av geipe
Det å geipe; sur mine; neddregen underleppe; grin
Gjere ein geip
Hengje med geipen
Vere sur eller skulle til å gråte
Person som geiper (mykje); gap
geipe
SUBSTANTIV
Geip
geipe
VERB
Norr. geipa ‘slarve’; smh med gipe og gine
Gjere grimasar, vri på munnen (av misnøye, motvilje, vanvyrdnad, hån, gjøn)
Geipe til nokon
Skulle til å gråte; gråte, sutre
Kva geiper du for?
skravle
geiple
VERB
geipe
terge; skjemte